Ga jernet og håret for en god sak


Hun elsker å være sammen med ungdom, hun har ofret hårprakten for Kirkens Nødhjelps fasteaksjon, hun tilbringer masse tid med kart og kompass ute i tjukkeste Østmarka, og hun blåser gjerne ut gjennom en tuba. Ikke rart hun karakteriserer seg som en sammensatt person, Rælingens kateket Monika Skaalerud.

 

Tekst: Morten Sjølli

Foto: Ine Moen

Faktaboks:

 

Monika Halsør Skaalerud

Alder: 44 år

Stilling: Kateket

Familie: To døtre, 17 og 21 år. Singel.

Tidligere arbeidsplasser: Kateket i Skårer, kateket i Oppsal, medarbeider i prosjektet 13-20 i Groruddalen (i regi av kirkelig fellesråd), jobbet med rekrutteringsprosjekt i Kirkerådet.

Kateketen er andre kvinne ut i en serie intervjuer der vi presenterer Rælingen-menighetenes ansatte – de du møter i gudstjenester, på kontorene eller ute på kirkegården.

 

Holdt løfte

Sjelden har det vært mer naturlig å stille det litt teite, men klassiske innledningsspørsmålet «hva føler du nå?» enn akkurat den dagen vi møter den meget nyfriserte 44-åringen i Øvre Rælingen kirke: Før årets fasteaksjon for noen uker siden lovet hun å skinne seg dersom konfirmantene og alle de andre medvirkende klarte å samle inn mer enn 100.000 kroner i Rælingen. Rundt 110.000 er registrert inn på konto – og Monika holdt sin del av avtalen.

–Ja, hva følte du da hårprakten forsvant?

–Jo, at dette er litt gøy. Og jeg er stolt av den summen vi fikk inn. Utrolig bra jobba av alle som var med!

 

Verdens beste jobb...

Vi går noen måneder tilbake i tid:

Siden august i fjor har Monika Halsør Skaalerud, som er hennes fulle navn, jobbet som kateket i Rælingen. Bare i korte perioder har hun hatt fysiske møter med menighetenes ungdommer, som er den viktigste målgruppa i hennes arbeid. Hun savner denne helt vesentlige delen av jobben. Men som resten av staben har hun kastet seg rundt og gjort det beste ut av situasjonen og blitt en racer på digital formidling. Monika mener bestemt at hun har verdens beste jobb, spesielt når situasjonen blir normal og koronaen ikke-eksisterende:

–Jeg jobber jo mot barn og ungdom med det jeg brenner aller mest for, nemlig det å tro, poengterer hun.

 

Driv i menigheten

Til tross for rødt nivå og nedstengning; kateketen har gjort mange positive erfaringer fra sin nye arbeidsplass:

–Det er et fantastisk miljø i staben. Flotte kolleger har gjort det mulig å holde ut gjennom pandemien. Dessverre har jeg ikke fått møte så mange av dere som utgjør menigheten, sier hun.

Men dette har kateketen registrert:

–Også blant de frivillige i Rælingen er det driv, mye vilje og energi. Ungdommene er skikkelig kule.

–Kan du utdype?

–Jo, første gangen jeg møtte en gruppe ungdomsledere, slo det meg at det var en overraskende bredde og et mangfold. Jeg så på gjengen og tenkte «okay, her er det mange spennende personer».

Kateketen ønsker mer enn noe at ungdom skal finne gode fellesskap og bli sett, men ikke bli satt karakter på.

–Jeg vil si det så sterkt at jeg elsker å bli kjent med ungdom, sier hun med trykk. Og legger til: –Det virker som om Rælingen er et storsamfunn i miniatyr, og det passer meg bra.

Monika opplevde å bli tatt veldig godt imot da hun ble ønsket velkommen og innsatt i tjenesten under en ekte, fysisk gudstjeneste.

–Til og med ordføreren var på plass og holdt tale. Det var liksom veldig stort, sier hun.

 

Ikke A4-person

Monika er oppvokst i Groruddalen og bor nå på Ellingsrud. Klisjeen «allsidige interesser» passer bra på henne: Allerede da hun var aspirant i skolekorpset, fikk hun klar beskjed fra dirigenten at hun skulle spille tuba – intet hendig instrument for den minste jenta i korpset. Men sånn ble det, etter en periode med tenorhorn. Tubaferdighetene har hun holdt vedlike, og mange kunne høre henne spille på en av de digitale sendingene fra Øvre Rælingen kirke.

Ellers liker hun seg ute i skog og mark, gjerne alene med kart og kompass – og høyt tempo – på jakt etter poster i Østmarka. 

Allsidigheten framheves når vi ber henne beskrive seg selv, med noen få ord:

–Jeg er sammensatt, ærlig og lidenskapelig, sier hun etter en veldig kort tenkepause.

 

Vurderte å bli prest

Det var ingen selvfølge at Monika skulle bli kateket. Hun vurderte å utdanne seg til diakon, men forkastet dette da hun trodde at veien til å bli diakon, gikk gjennom sykepleien. Det fristet ikke. Hun begynte på teologi, men så begynte hun å lure på om det egentlig var prest hun ville bli? Og så: Hun møtte en kateket som fortalte om jobben sin, om det å jobbe blant unge og lære dem om tro, om Gud og Jesus. Det var jo dette hun ville, og dermed ble det fire års kateketutdannelse.

-Hvor er du om ti år?

-Vet ikke. Kanskje er jeg prest, men ikke hvor som helst. Hadde en drøm om å bli fengselsprest da jeg var i 16–17-årsalderen. Eller kanskje er jeg kateket i Rælingen...

–De fleste av oss har vært gjennom diverse jobbintervjuer. Hva er det mest overraskende spørsmålet du har fått?

–Jeg var 26 år og nyutdannet og fikk dette: «Hvor ligger din teologiske autoritet?» Jeg skjønte ikke hva han mente...

...men svarte?

–At det viktigste var det som sto uthevet med rød skrift i konfirmantbibelen, nemlig direkte sitater av Jesus selv hadde sagt.

(I parentes bemerket: Monika fikk jobben.)

 

Digitalt nybrottsarbeid

–Dere i staben har virkelig svingt dere rundt i disse meget spesielle tider og gitt oss i menigheten store digitale opplevelser. Hva er det viktigste du selv har lært?

–Læringskurven har i hvert fall vært skikkelig bratt! Det har vært kjempespennende og gøy å lære noe nytt. Vi har fått penger fra Kirkerådet til å heve den digitale kompetansen, og når vi nå ser hva vi får ut av digital aktivitet, tenker jeg: Hvorfor har vi ikke gjort noe av dette tidligere? Personlig digger jeg sosiale medier, og privat er jeg mest aktiv på Instagram (@monikateket). Vi får mange positive tilbakemeldinger for det vi legger ut på menighetenes Facebook-side og instagramkonto, men tar også gjerne imot konstruktiv kritikk.

–Til og med flanellografen har fått en renessanse på digitale plattformer?

–Nemlig, og det er jo veldig gøy. I det hele tatt har vi fått veldig mye tid til å være kreative og ha det moro, og den kombinasjonen har gitt gode resultater.

 

Etter pandemien

–Til slutt: Hva ser du mest fram til å gjøre den dagen pandemien er over?

–Mest av alt: Å reise bort på leir med masse ungdom. Ha det gøy og herje! Det skal virkelig bli godt å oppleve igjen!

Vil du lese mer om de andre ansatte?

Her kan du lese om menighetspedagog Ingrid Brandsæter

Tilbake