Fakta:
Navn: Nina Kathrine Brandt
Alder: 59 (snart 60)
Stilling: Kirkeverge
Sivil status: Samboer, to voksne sønner
Bakgrunn: Født i Svolvær, utdannet sosionom, jobbet innen psykiatri, menighetsforvalter i Ellingsrud menighet i ni år, kirkeverge i Rælingen siden 2009.
Allsidigheten er en meget viktig egenskap, fastslår fellesrådets øverste administrative leder. Vi har bedt henne trekke fram hva som trengs for å kunne løse alle de små og store utfordringer som skal løses i løpet av normale og unormale arbeidsdager.
Både administrative og mer praktiske oppgaver hører med til hverdagene og også de gangene hun jobber på helligdager, for eksempel som kirketjener under julegudstjenester. Mer om det seinere – Nina er nemlig redd for at dette skal bli et for tungt, faktabasert og kjedelig intervju, så vi går derfor rett på et litt mindre seriøst tema:
–Hva er dine skjulte sider?
Nina tar en kort tenkepause der vi sitter på kirkevergens kontor i Øvre Rælingen kirke. Så svarer hun:
–Jeg veit ikke helt åssen folk oppfatter meg. Men jeg koser meg når jeg kan ta på meg arbeidsklær og hansker å bygge eller rive eller renovere. Da slapper jeg virkelig av, og, ja, jeg vil betegne meg som praktisk anlagt.
–Er du en sånn type som elsker flatpakker fra Ikea?
–Ja, ja, ja – jeg har for eksempel både tegnet og montert mange kjøkken. To kjøkken her i Øvre Rælingen kirke har jeg tegnet.
En sjøens kvinne. Ettersom Nina nærer en viss frykt for at dette intervjuet skal bli for kjedelig for leserne, kjører vi på med enda et spørsmål som ikke får leserne til å sovne på grunn av dønn seriøse svar:
–Bortsett fra å trylle fram de lekreste ting av flate pakker, hva er det for noe mer kirkevergen liker å gjøre på fritiden?
–Jeg er veldig glad i elsykkelen min, jeg er glad i bortoverski og enda gladere i nedoverski. Båt og sjø har alltid vært en veldig viktig del av livet mitt. To uker gammel var jeg da foreldrene mine tok meg med på sjøen for første gang. Jeg fikk da en teskje med sjøvann innabords, noe som skulle hjelpe meg til å tåle det våte element. Videre trives jeg på hytta på fjellet og (naustet vi har) i Nord-Norge, og jeg er glad i sol og varme – ja, å reise. Har jeg også en god bok og strikketøy tilgjengelig, er livet helt topp.
Lofotkvinne. Nina, med Kathrine som mellomnavn, er født og oppvokst i Svolvær i Lofoten.
Nina er 59 år gammel når intervjuet finner sted, men bikker veldig snart 60. Den første tredjedelen av livet, fram til 20, bodde hun på fødestedet, før hun satte kursen mot hovedstadsområdet.
–Første stopp var ett år på Menighetsseminaret i Oslo, før ett år som såkalt menighetselev i Østerås menighet i Bærum. Det var en skikkelig kulturkræsj i forhold til hva jeg var vant med fra barne- og ungdomstida. Jeg kom fra en menighet der vi var en stor gjeng som sjøl organiserte og sto for ungdomsarbeidet. I Østerås var det lønnede stillinger for absolutt alt. Og det gjorde inntrykk at det var ganske mange i menigheten som reiste til Alpene på vinterferie – dette var ganske fjernt for meg, en landsens jente fra en kystkommune.
Sosionom. I 1983 begynte Nina på Diakonhjemmets sosialhøgskole. Utdannelsen som sosionom og tolv år som ansatt på et distriktspsykiatrisk senter mener hun har vært meget nyttig også i gjerningen som menighetsforvalter i Ellingsrud i ni år og fra 2009 som kirkeverge i Rælingen.
–Som sosionom har du en breddeutdannelse; du kan litt om veldig mye. Mange år i psykiatrien er en god ballast å ha i møte med mennesker i alle mulige slags situasjoner – det kan være som ansatte, medlemmer av råd og utvalg, politikere og andre samarbeidspartnere av ulike slag.
Det var mens hun jobbet innen psykiatrien Nina kjente på at det var en lederspire i magen. Hun hadde vært aktiv i kirke og menighetsliv hele livet, innenfor hele spekteret fra barne- og ungdomsarbeid til Unge Voksne, diakoni og arbeid for eldre.
–Jeg følte jeg hadde mye kunnskap om kirken som organisasjon og menighetsarbeid, og tok derfor sjansen på et karriereskifte.
Nina søkte altså den nyopprettede stillingen i hennes daværende menighet i grensetraktene mellom Oslo og Lørenskog.
–Du har ikke angret på dette veivalget?
–Nei!
Administrativ leder. Kirkevergen – som altså er en administrativ leder, mens prestene tar seg av det mer åndelige – har personalansvar for 29 personer, fordelt på 24 årsverk. Bredden er stor, fra kirkegårdsarbeidere til barnehageansatte og diakon og trosopplærere.
–Jeg har alltid vært glad i mennesker; er jo ikke uten grunn at jeg er utdannet sosionom. Det jeg savner mest i jobben er mer tid til å møte og snakke med folk, både ansatte og fra menighetene. Slike møter betyr mye og gir et ekstra driv i innsatsen for å legge forholdene best mulig til rette for kirkens arbeid i Rælingen.
–Tar regnskap og administrasjon så mye tid og krefter at du må sitte isolert på kontoret?
–Nei! Jeg har alltid en åpen dør og folk er alltid velkommen til å komme inn, enten det er ansatte eller andre.
Nytt orgel. Kirkevergen har satt tydelige spor etter seg de omtrent 13 årene hun har jobbet i Rælingen. På spørsmål om hva hun er stoltest av, svarer Nina:
–Jeg skal ikke ta æren for dette alene, men jeg vil trekke fram at forholdet mellom kirken og kommunens administrasjon og politikere er blitt meget bra. Det er en god forståelse for våre behov og ønsker, og vi har fått en økonomi som har gjort at vi har et bredt og godt tilbud til kommunens innbyggere. Mitt mål og min drøm for kirken er at den skal synes og at folk skal bli glad i den og bruke den. Det topper alt!
–Men det er mer som er verd å nevne på listen over positive ting som har skjedd i din tid?
–Jo, da, vi har pusset opp begge kirkene, Øvre Rælingen kirke har fått et nytt og flott orgel, og det er etablert en minnelund ved Rælingen kirke.
Minnelunden har i løpet av ganske kort tid blitt et attraktivt alternativ til vanlige gravsteder. Man kan enten bruke den helt anonymt, eller man kan velge å ha en plate med avdødes navn inngravert.
–Jeg er ikke overrasket over at det er ganske mange som velger dette. Men jeg ble overrasket over at det tok relativt kort tid før det var ganske mange som hadde valgt denne løsningen, sier Nina, som var en målbevisst pådriver for minnelunden.
Nedturen. –Hatt noen nedturer i løpet av dine år i Rælingen?
–Ja, det kan du trygt si. For ti år siden møtte jeg veggen – var helt utbrent og sykmeldt i ett år. Dette kom etter en periode med masse jobbing. Jeg var egentlig full av energi, ville veldig mye, hadde et sterkt ønske om å skape masse, gikk på med liv og lyst ...
–Og så?
–Plutselig sa det stopp. Jeg hadde ikke klart å sette grenser, var ustoppelig da jeg satte i gang. Når en ting var utført, dukket det opp noe nytt. Hele tiden. Samtidig var det lett å skyve på den type arbeidsoppgaver jeg var dårligst på, men som ble liggende og skape dårlig samvittighet.
–Lærdommen var?
–At man må lære seg å sette grenser, holde kontroll på hvor mye man jobber – og leve med at når man har mange baller i luften, må man ta de viktigste ned og leve med at det er noe du ikke rekker å gjøre.
Uferdig. –Tenk deg at dette er et klassisk jobbintervju og du blir bedt om å beskrive deg selv med tre ord ...
–Da vil jeg svare: Sosial, blid og uredd. Og legge til: Jeg er uferdig. Føler jeg lærer nye ting hver eneste dag.
–Helt til slutt: Hva ser du mest fram til den dagen pandemien er over?
–Å slippe smittevernansvar – og la livet blomstre...