Fakta:
Åse Torill Løvoll
Stilling: Kantor i Øvre Rælingen menighet
Alder: 56
Sivil status: Gift. Mor til fire voksne barn. Bosatt på Fjellhamar.
Bakgrunn: Oppvokst på Kapp på Toten. Utdannet kirkemusiker fra Norges Musikkhøyskole.
Blant de ansatte i menighetene i Rælingen er Åse Torill selve veteranen. Seinhøstes 1993 kom hun som organist til Øvre Rælingen – og siden har hun vært her. Og hun kommer til å fortsette i menigheten. Som hun sier:
–Man kjøper ikke nytt orgel hvis man ønsker at kantoren skal slutte.
Trakk lodd, ble kirkemusiker
Før vi vender tilbake til orgel, kirke og kultur, tar vi en aldri så liten sveip innom det opplagte tema: Hvorfor ble Åse Torill kantor, eller organist, som kanskje er en mer folkelig stillingsbenevnelse.
Forklaringen er som følger:
–Det er helt tilfeldig. Eller la meg si nesten helt tilfeldig, presiserer hun.
Poenget er nemlig at Åse Torill var en meget habil pianospiller. Etter videregående visste ikke den unge jenta fra Kapp på Toten helt hva hun ville bli, om hun skulle konsentrere seg om realfag – for eksempel på høyskolen i Trondheim – eller gjøre noe helt annet.
Mens hun lurte på dette brukte hun to år på å jobbe og reise rundt i verden. Det var alt fra kjøkkenjobb på folkehøgskole i Valdres til servering og salatlaging på et leirsted i USA og pilletrilling og luking i ananasåkeren i en kibbutz i Israel. Deretter følte hun at hun burde starte med noe seriøst. Valget ble i første omgang toårig musikklinje i Staffeldtsgate, med klassisk piano som hoved- og orgel som biinstrument. Etter hvert ble hun oppmuntret til å sende en søknad til Musikkhøyskolen. Hun kom inn både der og i Trondheim, trakk lodd, og endte altså med å studere kirkemusikk.
Nesten halve livet har hun søndag etter søndag etter søndag og i høytider og ved kirkelige handlinger som vielser og begravelser gledet menighetene med sitt orgelspill.
–Men hvorfor ble det Rælingen?
–Jo, vi bodde da på Lambertseter. Alf hadde ett år igjen av sine studier, og vi var avhengig av at jeg fikk en jobb i Oslo-området. Det var her i Rælingen det var ledig jobb. Hadde knapt hørt om stedet før, og tenkte at det var et sted langt borte fra hovedstaden, kanskje mot svenskegrensen. Ble veldig overrasket da jeg oppdaget at den første bilturen ut hit tok 19 minutter eller ha det var.
Nytt orgel
Åse Torill hadde ikke sett for seg at hun kom til å bli så lenge i Rælingen. Avbrutt av noen permisjoner – hun er mor til fire – har hun spilt sånn stort sett tre av fire søndager, i høytider og begravelser og når folk har giftet seg. Ikke rart hun blir meget engasjert når hun blir bedt om å snakke litt om sitt nye arbeidsredskap, det ruvende nye orgelet som pryder nesten hele den ene veggen i ØRKs kirkerom.
–Det er så utrolig mye bedre enn det gamle. Klangen er fantastisk, og det er jo også så flott å se på. Vi rakk å innvie det da det var en liten periode vi kunne ha åpent under pandemien, men innvielseskonserten er foreløpig lagt på vent. Naturligvis. Jeg gleder meg virkelig til den, ja, til vi igjen kan samle folk på gudstjenester og oppleve fellesskap i kirken igjen.
–Hvordan skal denne dagen et sted der framme feires sånn musikalsk?
–Det blir selvsagt med noe skikkelig festmusikk.
–Kan du love å klemme til med et postludium som blåser tupeen av hodet på en eller annen som har satt seg nær orgelpipene?
–Vel, vi får se ...
–Orgelet har kostet sine fem-seks millioner. Er det verdt prisen?
–Selvfølgelig. Jeg skjønner at noen kan synes det er dyrt og vurderer det opp mot eksempelvis eldreomsorg eller barnehager. Men nå har vi fått et orgel som kommer til å overleve de aller fleste her i Rælingen. Det er ikke noen ekstravaganse over det. Selv om det ser stort ut når du kommer inn i kirkerommet, så kan det ikke betegnes som kjempestort. Vi har fått et meget bra bruksorgel, eller sagt på en annen måte – vi har fått en god Volvo, ikke en Ferrari. Selvsagt er jeg glad for at kommunens politikere bevilget pengene som vi trengte, og jeg er takknemlig for det gode forholdet det er mellom kirken og kommunen, sier hun.
Åse Torill er helt klar på at det er et tett bånd mellom kirke og kultur, og at det nye orgelet etter hennes mening vil være med på å understreke at Øvre Rælingen kirke etter hennes mening har det beste lokalet for akustisk musikk i kommunen.
–Ja, hva er ditt, som kantor, største ønske for menighetene og kommunens innbyggere forøvrig?
–Som musiker ser jeg for meg at kirken også skal være et senter for kultur. Kirke og kultur henger sammen. Jeg ønsker at kirken skal framstå som relevant – folk skal vite at kirken er der og kan brukes, selv om de ikke er blant dem som renner ned dørene. Alle skal føle seg velkommen og oppleve kirken som inkluderende. Kulturelt skal vi være et relevant tilbud ikke bare for de som er faste kirkegjengere.
Sammensatt kommune
–Hva har overrasket deg mest ved Rælingen og Øvre Rælingen menigheter?
– Om det har overrasket meg mest vet jeg ikke, men det er veldig stort spenn, fra et bygdesamfunn der de tradisjonelle gårdsbrukene fortsatt lever, til de urbane drabantbyene i andre enden av kommunen. Dette bærer nok de to menighetene preg av. Men en ting er i hvert fall felles: Det er usedvanlig mange hyggelige mennesker i Rælingen! Kan si det samme om mine kolleger, som jeg trives veldig godt med.
–Men hvordan er menighetenes sang sett, for ikke å si hørt, fra orgelkrakken?
–Det er et forbedringspotensial, vil absolutt si det. Men jeg blir utrolig glad de gangene det er mange i kirken og jeg opplever skikkelig salmesang. Det er selvsagt veldig inspirerende.
–Kan «slapp» sang ha noe å gjøre med valget, at dere velger vanskelige salmer?
–Det kan være noe der. Derfor er det viktig at vi ikke har for mange ukjente sanger under en gudstjeneste. Det samme oppfordrer jeg også kommende brudepar til – at de velger salmer i vielsen sin som de tror gjestene kan. Dessuten pleier jeg – er jo andre-alt selv – å legge ned salmene litt, for at de skal bli enklere å synge. Uansett tenker jeg folk kan synge med den stemmen de har. Det er jo alltid trivelig å delta, og bygger opp under fellesskapsfølelsen! Jeg blir veldig glad når folk virkelig synger ut!
Livsstil
Å være kantor er ikke bare en jobb, men også en livsstil. Tre av fire søndager er arbeidsdager, høytider likeså. Det er liksom ikke bare å reise bort, slik vi andre kan.
–Man venner seg til det. Men det er klart – barna har nok ønsket at vi kunne reist bort mer i helger og høytider enn det vi har gjort. På den annen side har vi også en fleksibilitet når det gjelder arbeidstid; vi har for eksempel ikke vært nødt til å vekke ungene ved sekstiden for å få dem i barnehagen. Og det er aldri kø i butikkene eller på skogsstiene i Marka mandag formiddag.
–Hvordan brukes fritiden? På pianokrakken hjemme på Fjellhamar?
–Jeg spiller ikke fryktelig mye når jeg ikke er på jobb. Men jeg har noen hobbyer, syr og strikker og hekler på lavt nivå, leser en del, løser sudoko, kan kose meg på kjøkkenet og trives med å dekke hyggelige bord. Dessuten liker jeg å holde på med noen mindre betongarbeider og andre småprosjekter. Men ting må kunne lages kjapt, evighetsprosjekter har jeg ikke tålmodighet til. Kan det forresten kalles hobby å se uforholdsmessig mye serier på sofaen under pandemier?
–Det må man si…
–Ja, og jeg er glad i å være ute. Har oppdaget padling og er glad i fjellet og tilbringer gjerne tid i en familiehytte vi har overtatt ved Geiranger eller i en liten sjøbod vi har i Nord-Norge.
–Helt til slutt: Hva gjør du om ti år?
–Da er jeg 66, og jeg sier som Wenche Myhre: Da gjør jeg som jeg vil. Men jeg er nok fortsatt organist.
Vil du lese om flere av de ansatte i kirkene i Rælingen?
Her kan du lese om menighetspedagog Ingrid Brandsæter
Her kan du lese om kateket Monika Skaalerud
Her kan du lese om renholder Trine Granlund